:hverdagen min:

Merker at det er mye tunge tanker blant folk for tiden. Vi bekymrer oss mye for både sykdom og andre ting, og jeg merker at engstelsen min for enkelt-skjebner i jobben min er tøff. Jeg tar med meg jobben hjem hele tiden, sover dårlig, drar i møter med barnevernet, ser barn som aldri har ordentlige klær på seg eller alltid mangler matpakke, aldri gjør lekser, barn som er redde for å bli slått hjemme og barn som tøyer grenser som ingen barn på 6 år burde kjenne til. Jeg bruker fryktelig mye tid på å oppdra andres barn, fordi foreldrene ikke tar jobben sin på den måten jeg mener de bør. Jeg blir så sint, så frusterert og ikke minst lei meg for at så mange mener at vi lærere har en enkel jobb, med masse penger og ferie. For jeg mener med hånden på hjertet, at vi har en av de viktigste jobbene her i landet. Hva hadde det blitt av alle disse barna som aldri får oppfølging hjemme om det ikke hadde vært obligatorisk skole? Om ikke alle barn måtte på skolen, og dermed endelig blir sett? Så utrolig viktig det er for alle barn å føle at de blir sett, at noen synes de er viktige, og at de opplever mestring! Om ikke på det faglige, så ihvertfall på andre ting. Det kan være ros for at en klarer å gå i gangen, istedet for å løpe. Det kan være et lite blikk når de vet de gjør noe galt. Det kan være ros for at de hjelp en annen elev som mistet boka si. Det skal så enormt lite til..
Jeg lever for ros. Jeg mener elever lærer, vokser og blir trygg når og fordi de blir roset. Jeg bruker mye krefter på å se elevene hele dagen, og rose, selv for kanskje små ting.
Hver dag preges jeg av frustrasjon over foreldre. De setter krav til oss lærere, noe de absolutt har krav på og som jeg setter pris på, men følger de våre krav..? Nei, ikke alltid. Det er vondt å se at små barn på 5-6 år er redde, ikke har noen sosiale "antenner" fordi mamma eller pappa aldri har fortalt de hvordan en skal oppføre seg og dermed ikke får venner, eller barn som har tatt full kontroll over familien sin og dermed tror de får lov til det på skolen også.

Dette er stort sett en liten prosentdel av det vi har med å gjøre hver dag. Andre spennende ting vi har er jo barn med konsentrasjonsproblemer og ukontrollerte hendelser [les: Armer, ben, rykkninger], barn med dysleksi, barn med syndromer, med alvorlig helse"feil", barn som er døve, ser dårlig og mange andre ting. Jeg har gudskjelov ikke alt dette i min klasse, men dette er ting som preger oss hver eneste dag, i tillegg til alt annet.
Er det en ting jeg er sikker på så er det at ingen hadde holdt ut i læreryrket uten de feriene vi har. Det er fysisk umulig!

(Da henter vi oss inn igjen.. For det andre, så har vi ikke et minutts mer ferie enn andre, for hvis en regner ut hvor mye overtid vi jobber hver eneste dag, så er alt og mere til kun avspasering. Vi har bunden tid fra 8.15 til 15.30, men jeg jobber alltid fra 7.30 og går aldri hjem før 16.45, for da stenger SFO. Mange ganger går Jonathan hjem selv og jeg kommer etter, utpå kvelden eller de dagene han er hos pappan sin er jeg ofte hjemme i 21-22 tiden. I tillegg er det mange timer hjemme på kveldstid som går med, og møter, og jobbing når vi egentlig burde vært hjemme. Helger. ferier. Helligdager. )

Jeg er utrolig glad i jobben min og jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag, men gud så sliten jeg blir. I tillegg er lønnen like dårlig som en butikksjef som har jobbet noen år, og ikke har høyere utdanning. Jeg har 4 års høyere utdanning og 270.000 i studielån.

Selv om dette høres fryktelig sytete ut, skulle jeg så ønske at de som setter tvil ved vårt yrke, kunne tatt en uke i våre sko. Da tror jeg de ville opplevd en annen type stress enn de noen gang har vært borti. Det forventes tilpasset opplæring hver eneste dag, du skal svare 23 elever som står og river i deg fordi de vil fortelle deg noe, du skal trøste, finne plaster, undervise, oppdra, ringe til foreldre, få ro i klassen, de skal lære å lese og å regne, sitte stille, tas ut fordi de er for urolige, de skal roses, settes på plass når de gjør noe galt, leses for, permene skal sjekkes hver dag, lekser høres og gis ut, møter med foreldre, henting av ting en trenger, kopiere, løpe og ihvertfall aldri få gått på do i løpet av den dagen.
Dette er egentlig bare en liten del av hverdagen min. Det er spennende, det er gøy, det er latter og det er utfordrende. Men hver eneste dag når jeg går hjem tenker jeg: "Har jeg sett hvert eneste barn i dag og vist de at jeg har sett de?"
Jeg tror at jeg så og si hver eneste dag kan si: Ja, det har jeg.
Og det gir meg ro, og det gir meg glede. For etter alt, så er det den viktigste oppgaven jeg gjør hver eneste dag.