*jonathan*

Sitter her og ser på deg på trening.
Du er så ”klønete” med armer og ben og det er så utrolig søtt! Hvordan går det an å være 8 år og være så vanvittig søt som du er? Du går på med iver og glede, og sparker benet ut i lufta som om det er den naturligste ting i verden. Også når du ikke skal sparke. Fordi sparking er gøy, og da gjør du det.
Du blir så svett og god, du hører på treneren som er veldig streng, og gjør alt for at sparkene dine skal bli riktige. Du er full av lek og glede over livet, og du løper bort til vannflaska for å ta deg en sup når du blir så innmari varm.. Og det blir du ofte! For dette er så gøy!
Det er så godt å kjenne kroppen klare det du får til, det er så godt å ha en trener å se opp til og det er så godt å føle mestring. Alle mennesker trenger å føle mestring, at akkurat de er gode på noe. De trenger å høre at noen ser opp til dem, at for noen er de det de elsker mest her i livet. Sånn er det med barna våre. De ser opp til oss, hver eneste dag. Hver eneste dag lærer de av valg vi tar, av ord vi sier, av gleder vi opplever og tårer vi feller. For alt dette gjør oss til de menneskene vi er.
Og da kan vi igjen spørre oss selv: hva og hvem hadde jeg vært uten barnet mitt? Jeg vet selv at uten Jonathan hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. Han har gjort meg til den jeg er i dag, et menneske jeg er glad for å kjenne. Jeg er stolt av de valgene jeg tar, de smilene jeg smiler, de ordene jeg sier og de tårene jeg feller. Han har gjort meg trygg, han har gjort meg sikker, han har gjort meg lykkelig og han har gjort meg sårbar. Han har skapt alt dette i meg og jeg er så hinsides lykkelig sammen med ham. For de er skapt av ham. Han har gitt meg lykken!

*mamma*